Da vi kom hjem fra Trysil i går kveld var jeg innom salongen min og hentet noe, og kjente at noe stinket der inne. Men jeg var i farta og tenkte at jeg neste morgen skulle komme litt før og kaste søpla, gå over gulvene etc.
Det glemte jeg selvsagt, og da jeg som vanlig kom løpende ned trappa (vi bor i samme bygning, og jeg kommer mer for sent enn noen gang) hadde Ørjan allerede sluppet inn kunden min og ropte opp trappa: Marna! Det er noe som stinker skikkelig her nede, jeg stikker,hadet!
Jeg stresser inn, plasserer kunden i stolen og mens jeg venter på kaffen går jeg inn på badet med en bøtte såpevann.
Jeg tenker automatisk at det er sluket lukten kommer fra.
Men der fikk jeg meg en salig overraskelse.
Lukta slår mot meg når jeg åpner døren
og tankene gikk veldig raskt oppi hodet mitt før konklusjonen var klar:
To døgn tidligere, før vi reiste til Trysil var vi inne på salongen og la fra oss noe fra bilen, var en liten engel på do.
Han har blitt så stor at han klarer seg selv, men å skylle ned gikk i glemmeboken.
Gjett om.
To døgn gammel nummer to lå og hånte meg det brøkdels sekundet den ble observert før den ble spylt ned etterfulgt av såpevann og klor i store mengder.
Det kanskje verste med hele situasjonen var at det satt en kunde av meg og ventet på meg inne i salongen.
Og jeg som vanligvis er ganske frittalende ble så perpleks at jeg kunne ikke gjøre annet enn å late som ingenting.
Vinduet stod heldigvis oppe rett ved siden av henne men det er unektelig å tro at hun ikke døde litt innvendig av den sure, kvalmende lukten av to dager gammel, våt, bæsj.
Det ble en kald negleseanse, med vidt åpent vindu og nysnø ute. Og i luften hang en stille, medfølende eim av forståelse og gjensidig medfølelse.
