Jeg måtte vekk noen dager, det nærmer seg at jeg får vite resultatet etter kreftbehandlingen og nå ble det bare litt mye for meg. Så da dro jeg hjem til mamma og pappa rett og slett. Uten barn, bare meg og ingen planer. Det smarteste jeg har gjort på lenge.
Nå har jeg gått rakrygget lenge, fylt dagene med ungenes aktiviteter, hus og jobb. Om jeg hadde villet ha tid for meg selv så hadde jeg egentlig ikke funnet det for jeg bruker en hel dag nå på å gjøre det jeg ellers bruker en halv på. Det er noe som vil bli bedre såklart, men noen ganger kan man ikke velge.
For to uker siden så tok jeg CT, det var en slitsom opplevelse. Kroppen min gikk i helforsvar da jeg la meg ned på bordet og fikk kontrastvæskenålen i armen. Beina begynte å skjelve helt ukontrollert og tårene trillet, og typiske meg som ikke skal belaste andre sa til ct-jenta, som var på vakt klokka 19 på kvelden: «Du må bare ignorere meg altså, jeg kan ikke noe for det». Kroppen husker jo, selv om jeg tar på «det går bra-masken». -Så tok jeg MR uka etter, det gikk litt bedre for da visste jeg hva som kunne skje og var forberedt. Jeg måtte bare stålsette meg, gå inn, legge meg ned, konsentrere meg om å puste med magen. Bortsett fra at jeg som en femåring reiv til meg beinet da jeg skulle få en sprøyte, herregud så flaut, så gikk det bra. Jeg fikk sprøyten i armen i stedet og de var veldig forståelsesfulle.
Det er visst ganske vanlig å «bli sånn» etter en sykdomsperiode og sykehusopphold. Man gir kroppen sin til legene for behandling, men etterpå tar man den tilbake og da blir man vel mindre tolerang på smerte. Jeg har blitt mindre tolerant generelt egentlig.
Så nå er jeg hjemme på Sunnmøre, alene uten kids og ansvar, og for første gang på lenge så blir jeg emosjonell for den minste lille ting. Nesten alt er forløsende. Det var nok at bikkja til pappa møtte meg med en enorm klem, noe han ikke pleier å gjøre med folk, og tårene mine begynte å trille med en gang. Broren min var hjemme, jeg fikk en ekstra lang klem, og der kom tårene. Lillesøsteren min er 8 mnd gravid og jeg fikk sitte og kjenne på babyen gjennom en hel turnøkt, jeg griner. Her en morgen lå jeg og så på facebook videoer, av offiserer som returnerte hjem fra millitæret og overrasket barna sine, jeg grein på meg hodepine.
Livet altså, det er så skjørt og så jævla fint. Vi tar så mye for gitt.
The post Derfor måtte jeg dra vekk appeared first on komikerfrue.no.