Vet du, å skrive ordet «kreft» sitter så fryktelig langt inne, det hadde vært naturlig å bruke det i overskriften her for eksempel, men det virker altså så hardt og brutalt at det knyter seg i magen bare jeg sier det høyt i en hvilken som helst naturlig setting. Men så er det jo sånn da. Her om dagen gikk jeg litt alene for meg selv og lette etter sykkelen min og da sa jeg (ikke høyt) Hei, jeg heter Marna, og jeg har kreft. Og det var så utrolig kleint og ubehagelig. Er det normalt? Det henger jo en «dødsdom» over ordet, og for mange så er det nettopp det. Men for meg så er det tilsynelatende ikke det, men jeg opplever likevel sykdommen som truende. Og, jeg har begynt på en behandling som ikke kommer til å bli et t-selskap.
Noen ganger når jeg snakker med noen som spør hvordan jeg har det så leker jeg litt med reaksjonen på hvordan det blir mottatt når jeg forteller at jeg snart er toast innvendig, at jeg etterhvert kommer til å få en diarè som er så kraftig at jeg ikke rekker å komme meg på dass og at jeg vil gå rett i overgangsalderen og få hetetokter. (Det er mer på lista, dette var et lite utvalg) -Men jeg har det bra altså, avslutter jeg. Jeg blir jo tross alt frisk.
Andre ganger så har jeg det oppriktig bra og noen skjønner ikke hvordan jeg kan være så lystig og glad. Forklaringen min er ganske enkel; hvorfor gråte i dag for noe som kanskje ikke er fælt før i morgen? I dag har jeg det bra, så da er jeg glad. I dag er jeg i form, så da koser jeg meg. Morgendagens begymringer får faktisk ikke ødelegge dagen i dag. Høres det logisk ut?
Nå er jeg ferdig med første behandlingsuke og er offisielt «i gang». Ah, det lå mye spenning og forventning i det altså. Første stråling, første cellegiftkur, ta med ungene på behandling og hilse på legene. Alt er milepæler. Det å få ta med ungene på stråling var helt fantastisk, for de har vært redde og usikre på hva dette her er for noe. Unger lager de største scenarioene i hodene sine så å få bli med og se gjør det hele mye mer ufarlig. Nå vet de hvor jeg er når jeg er på sykehuset, at det er en diger maskin til 35 millioner kroner (takk alle skattebetalere) som fikser kroppen min mens jeg hører på coldplay og ser ut av «vinduet» i taket noen minutter. -Etterpå så kom endelig de gode smilene tilbake, stemningen ble lystigere og det var veldig godt for alle tenker jeg.
Stråling: Gjør meg veldig trøtt og jeg er flink til å legge meg på sofaen når jeg trenger det. Det er nesten som en ammetåke, eller kanskje hakket kraftigere for når jeg kjenner at jeg må sove så sover jeg som en stein til jeg er ferdig.
Cellegift: Første uke gikk veldig bra, litt uggen bare og kvalmefølelsen er som at jeg har tatt syntetiske vitaminer på tom mage. Reaksjonen min da er å spise, haha. Så jeg tror ikke legene trenger være bekymret for at jeg skal gå ned i vekt med det første.
Helgen: Er behandlingfri og denne helgen har jeg har både jobbet i hagen og vært med på bygging i hagen. Deilig!
Det er absolutt anbefalt av legene å bruke kroppen så lenge man orker så jeg vil prøve å være litt mer aktiv denne uken, om jeg orker såklart. I uka som gikk så var jeg nesten redd for å «slite meg ut» for jeg visste ikke helt hva det innebar, men nå har jeg et litt bedre bilde og jeg har laget meg en regel: Jeg gjør det jeg har lyst til og alt er mulig å avlyse.
Så det var første uka, måtte denne bli like bra!
The post Slik gikk første behandlingsuke appeared first on komikerfrue.no.